Jeg har tenkt litt på det, at vi som voksne er oppfordra til å tenke på hva vi legger ut i forhold til bilder av oss sjøl, og informasjon om hva vi gjør i hverdagen. Let’s face it, våre liv er nok annerledes enn våre foreldres. Våre sjefer og fremtidige arbeidsgivere er på internett og helt sikkert i full gang med å google deg dersom du skulle være med i bunken over mulige ansatte. Akkurat som vi arbeidssøkere googler både bedrifter og kanskje også ledere før vi søker, eller kanskje når vi blir kalt inn til intervju. Verden er annerledes. Fyllebildet du er tagget i, de kontroversielle kommentarene dine med fullt navn, bloggen din, alt kan finnes. Og det du trodde var sletta? ….det er der, det også.
Men hva med neste generasjon? Hvordan vil deres hverdag være? Nei, du skal ikke legge ut nakenbilder av små barn, fordi det kryr av pervoer på internett som er ute etter akkurat *ditt* barn.
Men hva med alle de små historiene? Om bæsjebleier, oppkast, slemme ting man gjorde i barnehagen, søte talefeil? Alle bildene av morrastrøtte barn, *jeg kan spise selv*-pastaspisende unger som er sjarmerende nesten kun for sine egne foreldre.
Kanskje bør vi tenke litt på hvordan den digitale hverdagen er for våre barn om noen år. Alt vil være der.
Om alle.
Og husk.. hvis du legger ut et bilde fra første skoledag eller andre tilstelninger, husk at det som regel er flere barn på bildet. …har du spurt foreldrene deres om du kan legge ut bildet? For selv om de ikke er “tagga”, så er de der.
For alltid.
